Salige er de ydmyke

-den gang

Åp 3,13: Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene-Laodikea:

Laodikea var en blomstrende handelsby, nær det som er Denizli i dagens Tyrkia. Dette var den rikeste av alle englenes byer. På mange måter minner den om et moderne velferdssamfunn,. Hele samfunnet bar preg av trygg velstand. Rikdommen i Laodikea hvilte på tre fundamenter: bank og finansvirksomhet, klesproduksjon av ull fra en lokal, svart sauerase og farmasøytisk industri med øyensalve som det aller viktigste.

I dette velstandssamfunnet fantes det også kristne. Og fra Patmos hvor Johannes skrev, får de høre at rikdommen deres rammes av Herrens ironi: Du sier: "Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting. Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se.

I det speilet som holdes opp for oss fra den syvende og rikeste av alle menighetene, ser jeg at vi er i fare. Også i vårt overdådige velstandssamfunn er nok mange troende mer opptatt av penger, klær og helseprodukter enn av spørsmålet om frelse eller fortapelse. Da banker Herren på hos oss, og ber oss åpne opp for Ham:

Åp. 3,20: Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg."

- og i dag:

Jes 57,15: Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.

(fritt etter: Varige verdier; 24.des, Asbjørn Kvalbein)

Den folkekjære dikteren Hans Børli har skrevet diktet: Under himmelen. I dette diktet gir han uttrykk for en ekte ydmykhet. Han ser Guds fotspor i universet. Han kjenner seg liten, men hans ydmykhet har ingenting med selvforakt å gjøre. Han kommer ikke fra små forhold, for himmelen sto alltid åpen over ham. Han er et ydmykt menneske, med storheten i seg.

Det er et viktig poeng at ydmykhet og selvforakt ikke har noe med hverandre å gjøre. Den sant ydmyke vet hvem han er, men er villig til å bøye seg for en som er større, nemlig Gud. "Sann ydmykhet viser seg i at en bøyer kne for Gud, men ellers ingen" -har en ukjent sagt. Ydmykheten er sunn, selvforakten syk. C.S.Lewis sier lett ironisk at - om noen vil bli ydmyk, er første skritt å erkjenne at en er stolt.

Stolthet på egne vegne, regnes som tegn på selvgodhet. En bør sette Gud høyest, dernest andre, så seg selv.

Joni Eareckson Tada som har sittet i rullestol over 30 år, som følge av en ulykke - har mye å lære oss om ydmykhet. Hun fortalte: "Da jeg spiste lunsj hjemme hos en venn, måtte jeg låne en skje og bøye den slik at den passet i håndskinnen min. Senere tenkte jeg: - Er det ikke på den måten Gud arbeider i livet vårt? Gud vet at han kan sette i verk sine enestående planer når han får bøyd oss så vi kan gjøre etter Hans vilje. Mineraler i sjelen vår kan være vanskelig å knuse, men hvis vi lar Gud danne oss på ny, oppdager vi nye dybder av hensikt og mening. Vi blir perfekt formet, så han kan bruke oss.

Gal. 5v22-23: Men Åndens frukt er .. 23 ydmykhet ..

Nedskrevet av: Asbjørn Lund

..